Her hadde jeg knapt tenkt å poste annet enn lystbetonte innlegg som referer opplevelser og hendelser som har beriket mitt liv. I dag har jeg flere turer som står på vent med å deles med venner og likesinnede. Likevel fant skrivekløen en annen sak å redegjøre for.
Etter fredagens hendelser har ikke stort annet fått plass i hodet mitt. Sikkert i likhet med resten av det norske folk, for ikke å si hel verden som er blitt vitne til to tragiske hendelser igjennom global mediainteresse. Dekningen er massiv og bred, hvilket kan sies å være både positivt og negativt. Galningen får den voldsomme dekningen han har ønsket seg samtidig som folkets behov for opplysning tilfredsstilles. De fleste er umettelige i forhold til å hvite hva som har skjedd, hva som skjer og hva som ikke skjer.
Det er tusenvis av spørsmålstillinger og tanker som spinner i et lite hode. Refleksjoner av hva galningen har tenkt på, hans motiver, virkemidler, budskap etc. Slike spørsmål er tunge og vanskelige. Det er vanskelig til og med for spesialister og sakkyndige å uttale seg konkret og presist på alt vi vil vite.
Manges store utfordring i slike skrekk-saker er å holde distanse og profesjonalitet til utøveren av denne grenseløse volden, den totale mangelen på respekt for andre mennesker, ondskapen og råskapen. Når man skal se “djevelen” i øynene og samtidig kun ha en lovlig tanke i hodet: å se etter menneskets indre ønske om å bli en lovlydig borger. Da møtes to uforenlige ting.
Galningen er ikke dømt. Han har ikke fått sin berettigete rettergang og per definisjon er han en uskyldig mann i påvente av etterforskning og påfølgende domsavsigelse. Visst har han erkjent å stå bak galskapen, likevel insisterer han på at han ikke er straff skyldig. Snarere ønsker han at vi skal se på han som en frelser som har reddet Norge og ikke mindre enn hele den vestlige verden. Da går det sakte opp for meg, og sikkert mange andre; Dette er i det lengste kun rester av et menneske. Dette er noe som på et eller annet tidspunkt i livet er blitt til noe annet. Noe svært ødelagt.
Hvordan kan slike handlinger møtes med rettferdighet? Hva kan i det hele tatt veie opp mot slike tragedier? Hvordan kan man straffe dette individet på en slik måte at folket føler at han har fått som fortjent?
Svaret på disse spørsmålene er selvfølgelig at det finnes ikke botemidler som vil være tilstrekkelig for å utligne for skadeverket som er gjort. Det finnes ingen verdens ting som denne galningen kan gjøre eller utsettes for som på noen som helst måte ligner på å gjøre opp for seg. Grunnen er ikke bare at det ikke finnes tilstrekkelige paragrafer eller strafferammer. Man kan rett og slett ikke gjenopprette det som er ødelagt. I Norge kan man ta fra en gjerningsperson friheten. I ytterste konsekvens for resten av livet. Men hva er friheten? Igjen så er straffen begrenset til å ta fra han friheten til å velge hvor han skal oppholde seg, til en viss grad hva han kan gjøre og spise etc. Han vil fremdeles ha friheten til å tale, skrive og la seg høre. I noe begrenset art selvfølgelig, men likevel en frihet.
Hvordan kan man som siste del av straffesakskjeden møte denne personen? Hvordan skal man kunne stå med en slik skapning foran seg uten å fysisk rive den onde sjelen ut av hodet hans med bare nevene når man åpenbart har muligheten? Du står der med en utrolig stor makt ovenfor et menneske som har gjort umenneskelige handlinger. Du kan velge, der og da, å bruke den makten til å ramme det med det samme middel som han har brukt mot så mange uskyldige mennesker. Eller du kan velge ikke å gjøre det. Du kan velge å gjøre det som forventes av deg. Låse opp døren, vise omsorg i form av nedfelte menneskerettigheter, være tilstede da ingen andre får være tilstede. Du står sammen med denne mannen og skal representere den eneste menneskelige kontakt han vil ha i fire uker framover. Det er gjort mye forskning på isolasjon. Det er skadelig. Det kan skade et menneske så alvorlig at man anser det som tortur. Derfor er du denne personen som skal medvirke til at skadene skal bli så minimale som mulig. Ved å være der. Som et menneske. Som en fengselsbetjent. Statens oppnevnte skadebegrenser. Så kan man selvfølgelig stille spørsmål om det kan bli verre inne i hodet på mannen. Det kan vi verken måle eller spekulere i. Vi tar oss heller uansett ikke råd til det.
Hvor galt det enn høres ut så tror jeg på dette straffesystemet vi har i Norge. Jeg tror at vi gjør det rette med å møte denne galskapen med frihetsberøvelse. Jeg tror ikke at vi har bedre alternativer til straffesystem for de aller aller verste forbryterne våre. Hvis denne mannen dømmes til å sone til han blir frisk, altså høyst sannsynlig resten av livet, da har han oppnådd den høyeste straffen han kan få i Norge. Det unnlates selvfølgelig å notere i dom og slutning at dette individet aldri vil kunne vende tilbake til samfunnet uten å føle på folkets forakt for sin historie og handlinger. Hans ytringer, hans “manifest”. Hans forsøk på å voldta det norske folk med sine handlinger med mål av å skremme folk til å følge hans overbevisning vil for alltid bli husket og med et eneste resultat: Mer raushet, mer toleranse, mer demokrati. Selvfølgelig har han skadet oss. Rammet oss med stor sorg og ubeskrivelige tap. Likevel har han styrket oss. Se på folkemengdene som stimler sammen med blomstertog, fakkeltog og taler. Kanskje er dette endel av rettferdigheten? At vi tar tilbake noe vi ikke visste vi hadde. Eller som vi kanskje bare hadde glemt at vi hadde? Dette fellesskapet som styrker oss når brutaliteten har vist seg fra sin verste side -det er dette fellesskapet og uttrykket for samhold som knuser galningens ideologiske maktoppvisning. Heldigvis er han blitt maktesløs. På en måte så føles det som rettferdighet.
Hvor var den…og den andre…? Snart klar!
